Bryllupskroppen 2017 – del 2

 

“Nothing tastes as good as skinny feels.”

– Kate Moss

 

“Det er fint å være tynn, men det er bedre å være mett.”

 – Mamma til Kjell

 

 

“Nothing tastes as good as skinny feels,” sier Kate Moss. Har hun smakt taco? Pasta Carbonara? Sjokoladekake som ikke er tørr? Crème Brulée?

Jeg kjøpte brudekjolen da jeg fortsatt hadde en del babykilo på kroppen. Og jeg kjøpte den delvis fordi det var den eneste kjolen jeg ikke fikk KMK (Klassisk MammaKropp) i. Så gikk jeg ned noen kilo fordi jeg tenkte at det var det man skulle gjøre før bryllupet sitt. Mange vil kanskje hate meg når jeg sier dette, men jeg syntes ikke det var så vanskelig. Jeg trengte ikke sulte meg. Jeg har pitchet sikkert femti tv-serier til diverse kanaler og fått nei på alle, jeg har dårlig lønn, korte ben og tilbakevendende urinveisinfeksjon, men jeg har hell i kjærlighet og god forbrenning. (Så det var egentlig mest snakk om å slutte å spise sjokoladecroissant til frokost hver eneste dag.)

Da jeg prøvde brudekjolen igjen en måned før bryllupet var den for stor. ”Hvor mye skal jeg sy den inn?” spurte min gode fe, en bonustante jeg har, som i tillegg til å sy inn og legge opp brudekjolen min, har laget føkkings Paddington-gardiner til babyen, healet lillebrors hodepine ved håndspåleggelse, og hjulpet meg å skaffe reseptbelagt antibiotika uten resept den sommeren jeg hadde urinveisinfeksjon på hytta til svigers hvor det kun var utedo.

 

 

”Hvor mye skal jeg sy den inn?” spurte hun altså. Det var da jeg fikk blod på tann. ”Så mye,” sa jeg, og holdt pusten. ”Du vil at jeg skal sy den så stramt?” Hun så skeptisk på meg. ”Hell yeah! Snurp meg sammen. Pusting er sekundært,” ropte jeg. Jeg som alltid har ledd meg i hjel av de dumme damene på Say Yes to the Dress som står på bryllupsdagen og lurer på om de får opp glidelåsen. Nå var jeg blitt en av dem.

Halvannen uke før bryllupet prøvde jeg kjolen. Forloveren min og jeg brukte en halvtime på å få den igjen. ”Du må be henne om å sy den ut,” sa forlover. ”Nei, jeg bare slutter å spise,” sa jeg. Så gal ble jeg altså. Jeg ville heller endre på kroppen min enn å endre på kjolen. Jeg sluttet ikke å spise. Men jeg gjorde det som er tilsvarende for meg: Jeg spiste en og en halv pølse i stedet for tre til middag. Pluss én spiseskje potetsalat, i stedet for ad libitum. Taco uten lefse. Det høres kanskje ikke ut som den verste skjebnen som har tilfalt noen, men for meg var det tilsvarende tortur. Jeg var dritsur hele tiden.

Dagen før bryllupet fikk jeg kjolen på og glidelåsen igjen, men det gjorde vondt. Veldig vondt. Kjolen satt på kroppen som en jernhanske. Kjolen, som da jeg kjøpte den fikk meg til å føle meg som verdens fineste, selv da jeg var på mitt tjukkeste, var blitt min verste fiende. (Det er forresten løgn at jeg var på mitt tjukkeste etter at jeg fikk barn, jeg var på mitt tjukkeste da jeg var utvekslingsstudent i Puerto Rico og spiste bananer fritert i olje til hvert måltid – det var en herlig tid.)

 

Går man for kroppsmaling på bryllupsdagen blir kjolen aldri for stram.

Jeg fikk av meg kjolen og gikk på hotellrommet og gråt. Babydaddy så på meg og sa:

”Nå må du spise litt, ellers gidder jeg ikke å gifte meg med deg.”

”Men liker du meg ikke best når jeg er tynn?”

“Jeg liker deg best når du er glad.”

”Men det er for sent å legge ut kjolen nå,” hulket jeg.

Babydaddy ringte den gode feen, det tok et minutt, så sa han:

”Hun legger ut kjolen for deg. Hun sa det var det minste problemet i verden.”

Jeg tørket tårene og trakk et lettelsens sukk. Det var som ti tusen jernrustninger falt av skuldrene mine. Så dro vi ut og drakk øl og spiste taco og jeg kjente at jeg ble gladere og gladere for hver bit. Det er fint å være tynn. Men det er bedre å være mett.

 

 

BDF5154A-E294-4B04-89D465BAA1E915CB-C681D4E5-4C33-48A3-824EB337E846858293D75A39-6A0E-45FE-A4D52651AE8896BC-CED64F4C-5AF6-4DEE-AE5C20A602623A0D