Noen ganger tenker jeg på at jeg er halvveis til 70, og at døden er rett rundt hjørnet. Dette slår meg ofte midt på natten. Gjerne når jeg allerede er våken fordi ungen ligger og sparker meg i hodet. Før jeg fikk barn ble jeg alltid spurt om leg på polet. Det ble det brått slutt på. Kanskje ser de den moderlige visdommen i øynene mine. Eller de blå posene under dem. Det kan være fordi jeg har begynt å spørre hva vin passer til. (Nå kjøper jeg vin for å drikke den til mat. Før kjøpte jeg vin for å drikke den til gin tonic og tequila.)
Og for første gang i mitt liv føler jeg meg faktisk voksen. Ikke fordi jeg har giftet meg og fått barn. Ikke på grunn av det med vinen. Det er fordi jeg er rasende på naboen fordi han har bygget ut huset sitt. Bare voksne blir sinte for sånt.
Han har et helt vanlig trehus med skråtak, og så har han bygget noe som ser ut som en silo utenpå. Trappetårn sier han at det er. Men jeg driter i hva det er, for det er totalt uestetisk, og dessuten ødelegger det utsynet fra stuevinduet mitt. Og det opprører meg. På ordentlig. Sånn har jeg blitt av å bo på Ullern. Vi får håpe det ikke ender i rettssak.
Men jeg bor faktisk ikke på tjukkeste besteborgerligste Ullern. Jeg bor rett ved Ekely, kunstnerkolonien hvor alle de kuleste folka festet og tok LSD på 70-tallet. De hadde lamaer og papegøyer i hagene, barna vandret fritt rundt, de voksne lå med hverandres ektefeller, og ingen var redde for gluten. Det er lenge siden. Nå er kunstnerne over åtti, og sure fordi Snøhetta og Bjarne Melgaard skal bygge en fantastisk konstruksjon som han kaller et hus å dø i.
Dødshuset skal bygges på en liten skogknatt som Edvard Munch visstnok var fan av da han bodde i området for veldig lenge siden. (Før lamaene og LSD’en.) Melgaards planlagte døds-villa er et stort svart romskip-aktig bygg som ligner på noe fra Star Wars. Holdt oppe av enorme hvite marmorbjørner fordi hvorfor ikke.
Så deilig å være skikkelig kunstner, og ikke bare en tullete liten blogger. Som et anerkjent stort kunstnergeni kan du gjøre noe konkret med dødsangsten. Som å bygge et romskip-hus til den. Eller male verdens mest kjente maleri. Alle i nabolaget, og særlig kunstnerne (ironisk nok) snakker om at Melgaard ikke har noe på Ekely å gjøre. Han pisser på Munch, sier de. Men jeg sier (og Munch hadde sikkert sagt med meg): Velkommen Bjarne Melgård. Piss i vei! BYGG ET JÆVLA DØDSHUS! Så kanskje det blir litt gøy på Ekely igjen. Det kan uansett ikke bli styggere enn siloen til naboen.
