Meg: Jeg skjønner ikke hvorfor folk hamstrer dopapir. Man kan ikke spise dopapir.
Babydaddy: Nei, men det er jo litt kjedelig å ikke ha dopapir.
Meg: Man kan bruke blader.
Babydaddy: Det er mars. Det er ingen blader.
Meg: Gamle aviser?
Babydaddy: Vg.no fra i går, mener du?
Jeg ser poenget, men føler likevel at det er noe jeg ikke vet om dopapir. At når zombiene kommer (og det føles SÅ MYE nærmere nå) så kan man stoppe dem med ti-tjue ruller med Lambi. Dopapir – de udødes hvitløk! Men om alt dopapiret går til zombie-kverking, så får vi vel bruke bøker til å tørke oss med, da? Det er jo uansett komplett umulig å lese bøker. Jeg har ikke lest en bok siden 2007, og det er ikke sant, men det føles sant, fordi jeg en gang var en skikkelig lesehest. Bokorm. Bibliofil om du vil. Men det var før jeg oppdaget småbarnmødres heroin – Pinterest.
Før krisa kom hadde jeg mye tid, jeg innser det nå. Men nå er jeg hjemmekontorarbeider, barnehagetante, og en som bruker de resterende ledige minuttene av dagen på å lese kronikker av folk som schpæder fordi de ikke får dra på hytta. Pre-korona kunne jeg fint bruke to timer på Pinterest på å finne den perfekte beige fargen å male kjøkkenet med. Skal man gå for «hvit lin» eller «skandinavisk lys?» Jotuns fargeekspert (dette er en ekte jobb!) har fått meg til å helt genuint tro på at min livskvalitet blir forringet om jeg velger feil. Men det skal ikke stikkes under en Le Corbusier at Pinterest gir en viss ro i sjelen. Ergo slipper man yoga, og det er en velsignelse, for ingenting er kjedeligere enn yoga. Å se på vakre kjøkken på Pinterest setter meg faktisk i en zen-lignende tilstand. Ja, en sånn tilstand som å lese en bok ville gjort før.
Heldigvis har jeg en person i livet mitt som inspirerer meg mer enn noen annen… Funkygine. Neida, det er selvfølgelig min tre år gamle sønn jeg snakker om. Han tok en bok fra bokhyllen her om dagen og sa: «Denne skal vi lese, mamma.» Det var Matilda av Roald Dahl. Hjertet mitt begynte å banke fort. Han har teft! Han ligger kognitivt milevis foran sine jevnaldrende! Han er et geni! Akkurat som Matilda! Og så begynner jeg å lese høyt for ham. Sånn begynner Matilda:
Det er noe merkelig med foreldre. Selv når barnet deres er så ufyselig at du knapt kan tro det, synes de fortsatt at det er et fantastisk barn. Noen foreldre går lenger. De blir så blinde av beundring at de greier å overbevise seg selv om at barna deres er små genier.
Så jeg leser Matilda for mitt lille geni. Han skjønner ikke alt, det er jo en bok for litt eldre barn, og selv om fire år gamle Matilda leser Store Forventninger, tror jeg ikke vi er helt der hjemme hos oss. Jeg ser at han får vondt i hodet, akkurat som jeg får hver gang jeg prøver meg på Dostojevskij. Men han vil likevel at jeg skal lese videre. Selv om han ikke skjønner alt, skjønner han at dette er kvalitet. At det er verdt å følge med, selv om det røsker litt i hjernecellene.
Dette gir meg inspirasjon til å la både korona-kronikker og pinterest-porno ligge, og gi meg i kast med han russeren enda en gang. Han skal jo være bra. Jeg har aldri kommet meg gjennom Fornuft og Forbrytelse. Men jeg vet jo at den ikke heter det. Og jeg vet den er et mesterverk, men også at den er tidenes dårligste kriminalroman, for morderen avsløres på første side. Men på grunn av ungen min skal jeg prøve. Prøve å lese den før vi blir nødt til å bruke den til å tørke oss i rompa. Jeg får lytte til ordene til den søte bibliotekaren fru Phelps som hjelper Matilda med å finne frem til de gode bøkene.
«Og bry deg ikke om det du ikke forstår, bare len deg bakover og la ordene komme til deg, akkurat som om det skulle være musikk.»
