Det finnes mye rart på internett forteller Babydaddy meg. Han tror han har sett det mørkeste World Wide Web har å by på. I beg to differ. For han har ikke vært på Mammanett.no.
Jeg havnet der inne da jeg googlet et eller annet. (Sikkert ”Hvordan funker en baby?”)
Jeg kom over en tråd hvor MORTILVERDENSBESTEGULLEGUTT – en stakkars naiv sjel – spurte: ”Har verdens beste gullegutt på fem måneder. Samboeren vil gjerne at vi skal dra på kjærestetur en helg. Er det greit å la babyen være hos besteforeldrene? De er superflinke med ham og han er veldig trygg på dem.”
Hun ble flådd levende.
Første kommentar var: ”Jeg skjønner ikke hvorfor folk blir foreldre når de ikke gidder å være sammen med barna sine. Da kan man heller skaffe seg en katt.”
Neste kommentar var cirka sånn: ”Jeg skjønner ikke hvordan folk bare kan dra fra kattene sine. Er så lei av folk som får seg kjæledyr og ikke gidder å tilbringe tid med dem.”
Så slang en modig pappa seg på. Han mente det var hyggelig for et par å få litt kjærestetid, ”at man måtte kose seg litt i blant, og hvis babyen var vant til besteforeldrene, så var det vel ikke noe problem å reise bort litt?”
Da ble det baluba, da.
MAMMALIVETERBEST hadde dette å melde: ”Mener du at man ikke koser seg når man er sammen med barna sine?!?!?! Sorry, men for meg ER barna livet mitt og jeg koser meg aller mest når jeg har alle ungene rundt meg.”
(Fint for henne. Som alle andre normale kvinner koser jeg meg mest når babyen har lagt seg og jeg kan drikke et glass vin og se en episode av Say Yes to the Dress helt uforstyrret.)
Men MAMMALIVETERBEST var ikke ferdig. På slutten av tiraden kom hun med dette onde stikket: ”Kan ikke akkurat så mye om tilknytningsteori, du?” Ouch. Men seriøst, hvem kan vel det da? Bare ordet høres ut som matteeksamen. Jeg orker ikke verken lese eller tenke noe særlig på tilknytningsteori, jeg tenker mest på å huske å gi ungen mat, vaske ham i ny og ne, og den romanen jeg aldri får skrevet.
Men jeg har fått med meg denne herlige tommelfingerregelen om tilknytning: Du kan være borte fra knøttet-prinsen-lillegullet én time for hver måned gammel denne er. Det betyr at når Kjell er atten kan han ikke ta seg to fullmånefester på rad uten at jeg dukker opp og sier: Her er mamma! Gi meg en klem! (Jeg er ikke helt sikker på om matten stemmer, men jeg var aldri særlig god i matte. Og siden jeg var i London en hel helg uten baby for litt siden stryker jeg nok på tilknytningsteori også.)
Flinke mødre finnes ikke bare på nett, men i virkeligheten også, og de sier alltid: ”Et lite tips.” ”Et lite tips.” Og så kommer et velmenende hyggelig tips, men man vet jo at underteksen er: Du suger. Dårlig mor. Skaff deg katt i stedet.
Jeg hadde en venninne og babyen hennes på besøk, og så måtte de dra nesten med en gang fordi babyen skulle bades. Det måtte skje på samme tidspunkt hver eneste dag og det var viktig at det ble gjort på perfekt vis. De måtte være helt rolige, tenne stearinlys og røkelse og ha på riktig type musikk, noe smooth babyjazz eller noe. Da fikk jeg komplekser for at jeg kanskje aldri har badet ungen min riktig. Jeg gir ham en and, og skrubber litt her og der. Det er sikkert ikke bra nok, men det er jo bedre enn å sette ham i karet, si at han kan bruke de produktene han er keen på, og så gå og se på Say Yes to the Dress Atlanta mens man tar seg noen linjer med kokain.
(Ikke at jeg har hørt om noen som gjør det, men det setter jo likevel ting i perspektiv.)
