Roseblader

Samtale mellom Babydaddy og meg før bryllup:

“Du vil gå på roseblader?”

“Ja.”

“Men det koster 4000 kroner.”

”Ja?”

”Det er dyrt…For blader.”

“La meg gjøre én ting klinkende klart. Jeg gidder ikke å gifte meg hvis jeg ikke får gå på roseblader.”

“Du husker at du er fra Bøler, ikke sant?”

“Ja. En enkel jente fra Bøler.”

Jeg er en enkel jente fra Bøler som endte opp med å gifte meg i Det kongelige danske haveselskab i prinsessekjole og insistere på å gå mot min kommende ektemann (fra Ullern) på roseblader. Det var aldri planen. Planen var å være laidback og kul, og ha på seg noe sånt:

Men så kom jeg på at jeg ikke er 1.90. Eller fransk. Og min indre prinsesse var visst mer viljesterk enn jeg trodde:

Så det ble litt mer sånn:

 

Jeg tenkte at så lenge kjole, lokale (og mann) var i boks, var det meste gjort. Men neida. Andre ting å ta stilling til:

Monogram oppå kaken til 1500 spenn?

(Kjør på. Det blir så pinlig uten monogram.)

To petit four or not to petit four?

(Ja, folk digger petit four. De kan simpelthen ikke leve uten petit four.)

Vil dere ha friske blomster på kaken?

(Kan man det? I så fall: JA, SELVFØLGELIG!)

Kan vi få Rasmus Seebach til å synge?

Mangeren til Rasmus Seebach: Klart det. Han koster 200 000.

(Vi driter i Rasmus Seebach.)

Selv om vi droppet Rasmus Seebach sprakk budsjettet. Derfor bestemte jeg meg for å spare penger på å la søstrene mine krølle håret mitt og å gjøre sminken selv. Etter to minutter brant den ene lillesøsteren meg på øret med krølltangen. Etter tre minutter gjorde hun det igjen. Så brant den andre lillesøsteren meg på det andre øret. Føkkings søstre. Føkkings petit four. Heldigvis har jeg ikke en ond, men en ganske god stemor, så hun kom med sårsalve og velmenende råd:

”I ditt neste bryllup lar du noen proffe ta seg av håret eller hva?”

”I mitt neste bryllup blir det bare meg og Ryan Gosling på Bahamas,” svarte jeg.

Stemor nikket anerkjennende. Så lurte jeg på om hun kunne gjøre meg en stor tjeneste:

”Hun gjesten som på minglingen i går snakket om eksen min to ganger og sa at hun ikke skjønte hvorfor jeg drev med stand up siden jeg ikke er spesielt morsom – Kan du ta deg av henne hvis hun blir litt for mye?”

Det glitret i øynene til stemor. Hun har trent kickboksing tre ganger i uka det siste året for å komme seg inn i en designerkjole hun kjøpte i 2004. Nå skjønte hun at treningen hele tiden hadde hatt et større formål. Everything happens for a reason som vi alle vet. Jeg lurte på hva meningen med svimerkene på ørene var mens jeg skulte bort på søstrene mine. Stemor brettet opp ermene på designkjolen og gledet seg til å gi trøbbel-gjesten en right hook. Jeg tørket tårene. (I tillegg til brente ører og generelle overveldende brudefølelser, kom tårene av ekstrem søvnmangel grunnet baby , og lite mat grunnet brudekjole.)

Litt roligere, men fortsatt med glødende ører og ingen sminke merket jeg at klokken begynte å nærme seg vielse. Jeg måtte fikse fjeset, men hadde mest lyst til å sove. Kjell hadde vekket meg klokka seks og jeg hadde ikke sovnet før klokka to kvelden før. (Jeg skulle jo gifte meg og sommerfuglene danset salsa i magen.) Hvorfor hadde jeg ikke bedt noen andre ta den kid’en? Hvorfor hadde jeg ikke ropt ut: ”Ta ham, hvem som helst, jeg skal gifte meg i morgen, please bare ta ham!” Var jeg blitt blitt påvirket av tilknytningsnazistene? Jeg vet ikke.

Klokka syv fikk jeg i hvert fall min far til å gå en tur med ham. Pappa har ikke vært så mye sammen med babyen, han venter på at han skal lære seg å sparke fotball først. Og siden han ikke engang kan gå ennå (babyen, ikke pappa) har det ikke blitt så mye kvalitetstid på de to. Men pappa troppet opp nå og så skeptisk på babyen som stirret enda mer skeptisk tilbake. ”Jaja, da får vi ta en tur rundt kvartalet. Har du spist noe? Og hva synes du egentlig om Merkels håndtering av Trump?” Det var ikke meg han spurte, men babyen.

De gikk av gårde. Jeg skulle sove, og så skulle jeg bli gift! ”Sov, din dust,” sa jeg strengt til meg selv. Jeg fikk selvfølgelig ikke sove. Til slutt stod jeg opp og tenkte: Jaja, jeg får vel bare gifte meg med fire timers søvn innabords. Det var i hvert fall fire sammenhengende timer. Det er ikke dårlig bare det.

Tre timer og to bridezilla breakdowns senere gikk jeg mot min kommende ektemann (med en frisyre som dekket ørene). Jeg glemte å nyte øyeblikket fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde buketten. Jeg hadde jo ikke giftet meg før. Pluss at jeg ble stressa fordi jeg ikke hadde fått tid til å bade babyen, og jeg visste at han hadde sjukt mye ørevoks. Dessuten synes jeg Babydaddy så irriterende opplagt ut. (Han hadde sovet på samme rom som sin forlover som ikke har for vane å våkne klokka seks om morgenen og krabbe oppå hodet hans.)

Men så så jeg ned… Roseblader!

Fra det øyeblikket og resten av kvelden var  alt føkkings flawless. Særlig da hun trøbbel-gjesten prøvde å kuppe bryllupsbildene og jeg så stemor gi henne en upper cut. Eller jeg gjorde ikke det, men jeg hørte i hvert fall en streng stemme som ropte til henne:

”DETTE ER IKKE DITT, BRYLLUP!”

Nettopp, tenkte jeg. Det er mitt. Roseblader og det hele.