Da tenkte jeg det var på tide å sparke i gang bloggesesongen med å informere om at mammaen til Michelle ønsker seg enda et barn. Og det er faktisk ikke fake news.
Hun er altså tjue, har tre barn og har begynt å planlegge det fjerde. Jeg er 34 og har motsatt tankegang. Ikke at jeg skal gi bort ungen, for han er den beste ungen jeg har sett. (Det er rart med det, men alle andre barn er litt dummere og litt mindre søte enn min egen.) Det jeg mener er at jeg har ett barn og skulle gjerne hatt au pair. Kanskje er jeg veldig lat. Eller bare gammel og sliten, mens mammaen til Michelle er ung og fresh og derfor klar for nummer fire og sikkert fem og seks. Eller så er hun så ung at hun bare vil ha flere lekekamerater og tenker at hun like gjerne kan lage dem selv.
Jeg følte meg ikke gammel før jeg fikk barn. Men nå som jeg aldri sover mer enn fire timer i strekk og bærer rundt på en 11-kilos person, knirker det i kneet, ryggen og sjelen. Når jeg en sjelden gang klarer å klatre over tujahekken og komme meg ut i verden en lørdag kveld er jeg ikke lenger redd for fulle menn. Før, når skikkelig fulle menn snakket til meg ble jeg livredd og løp i motsatt retning mens jeg klamret meg til peppersprayen. Nå er jeg mer sånn: «Men hvordan kommer du deg hjem da, lille venn? Skal jeg sjekke Ruter for deg? Ringe en taxi? Husk å ta en Paracet og drikk tre glass vann før du legger deg.»
Når det gjelder Mamma til Michelle er jo barn nisjen hennes, så jeg skjønner at det bare er å kjøre på og lage fler. Nå som det også har blitt min nisje tror jeg at jeg blir nødt til å lage en til. Alternativt kan jeg skaffe meg en au pair og blogge om hen.
Omtrent så gammel føler jeg meg:
