Noen ganger prøver jeg å oppnå en illusjon av perfeksjon. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg står ofte på en scene foran en mengde mennesker og snakker om hvor uperfekt livet mitt er. Ja, ikke si det til noen, men jeg har faktisk en blogg om det. Likevel hender det min indre fotballfrue får behov for å lufte seg.
Det var derfor jeg hadde ryddet og vasket i to dager før vi fikk besøk på nyttårsaften. Det var også for å desinfisere etter at hele familien hadde hatt omgangssyke. Vi hadde gjeve planer for romjulen. Dra på fjellet, stå på ski, male en vegg i stua grå. Veggen det er snakk om er grå fra før av, men en litt avleggs 2014-grå. Nå skulle vi møte 2018 med en mer moderne gråfarge. Kanskje koksgrå. Muligens til og med: Dempet sort. For så gærne er vi på Ullern. Men planene røk da jeg begynte å kaste opp, og babyen begynte å kaste opp enda mer. Hei hei, omgangssyke.
”Du blir nok syk du óg,» sa jeg til Babydaddy.” “Nei,” fnøs han. ”Hva tror du jeg er? En kvinne? En baby? Jeg er en sterk mann, jeg lar ikke kroppen min påvirkes av…” Han klarte ikke å fullføre setningen før han lå og holdt rundt doskåla, og var sykest av alle. I følge broren min og KK er såkalt man flu reelt – menn blir faktisk sykere enn kvinner når de blir syke. Menn, ass. Selv der må de insistere på å være best. Eller verst.
To dager før nyttårsaften hadde jeg blitt bra igjen og babyen nokså frisk. Almenntilstanden var bra, selv om han plutselig kunne få et rart uttrykk i ansiktet og så prosjektilspy over hele sofaen. Den hvite sofaen. (Ja, for så gærne er vi også på Ullern.) Ikke bare er sofaen hvit, den er sydd i et mønster som gjør at vi ikke kan vaske den uten at vi trenger en helt spesiell nål for å hekte på stoffet igjen, og den nålen har jeg ikke ork eller entusiasme til å få tak i. Derfor er ikke sofaen hvit lenger, den nærmer seg faktisk dempet sort, og kommer til å stå perfekt til veggen når vi en gang for malt den.
Så ble det nyttårsaften, og jeg hadde vært frisk og ryddet og vasket i to dager allerede. Da kom endelig Babydaddy seg, og da kom han seg til de grader. Han tok fullt middagsansvar og lagde en Hellstrømsk treretters. Caprese, indrefilet, pannacotta. Alt fra scratch, selv rødvinssausen som var et syvtimers prosjekt. Jeg fikk igjen bekreftet at dette giftemålet ikke var så dumt.
Ting så lyst ut. Hjemmet var perfekt, middagen var tima og tilrettelagt, jeg hadde sminket bort mammaposene under øynene, og følte meg fin. Ungen hadde skjorte og sløyfe, og så ut som en ekte katalog-baby. Jeg følte et snev av det Caroline Berg Eriksen føler hver eneste dag: Vellykkethet. Og så ringte det på døren. Gjestene var ankommet og vi var klare. Så så katalog-babyen på meg med et rart uttrykk, før han spydde på seg selv, meg, det nyvaskede gulvet, og soafen. Der og da døde min indre fotballfrue for alltid. RIP.
(Babyen er i toppform nå, altså. Sofaen er ikke til å redde.)