Jeg er utrolig stolt av ungen min. Mest fordi han er litt bedre enn alle unger i hele verden på absolutt alle måter. Og litt fordi han bare er to år, men snakker i lange intrikate setninger, og mestrer ord som ”fender” og ”åregaffel”. (Han har sansen for det maritime.) Kameraten hans som er ett år eldre kan så vidt si «bæ» og «mø».
Jada, jeg vet at dette ikke sier noe som helst om intelligensen til disse barna. Jeg snakket i fullstendige setninger da jeg var ett år, kusina mi sa ingenting før hun var tre. Nå er jeg mammablogger, og hun er ingeniør. Likevel er jeg kvalmt stolt av min lille veltalende gutt. Men i går morges kunne jeg plutselig ønske han ikke var så god til å sette sammen ord til forståelige setninger.
Det startet med at vi ville komme oss ut av døra, men han ville tegne. En ganske vanlig problemstilling.
Jeg: Nei, du kan ikke få full kreativ frihet akkurat nå, for du må i barnehagen og vi har dårlig tid fordi pappa og mamma skal jobbe, og i tillegg skal mamma realisere seg selv og bli den personen hun alltid har villet være… Noe som er en prosess som tar i overkant lengre tid en hun først hadde forestilt seg, men seriøst vi har dårlig tid, og du må ta på deg genser … Men du vil at mamma skal tegne nå ja, ok, nå tegner mamma et hjerte, så skriver hun navnet ditt inni hjertet, og det er fordi hun elsker deg.
Ungen: Mamma, jeg elsker IKKE deg!
Altså, jeg vet at den ungen elsker meg, for noen ganger legger han de lubne armene sine rundt meg og sier ”mammaen min” på en sånn varm og nydelig måte, selv om han ikke har lyst på is. Det han ikke elsker er stress om morgenen, og det kan jeg jo forstå. Men likevel. Å høre det. Jeg elsker IKKE deg. Det svir.
Men jeg var ikke den eneste som fikk gjennomgå. På trikken på vei til barnehagen pekte han på en mann og sa:
«Den damen er IKKE snill!»
Jeg til mannen: Unnskyld, unnskyld, han vet ikke hva han sier.
Ungen: Jo, jeg GJØR det.
Jeg til ungen: Du kommer til å bli blogger når du blir stor.
